10 dager med Murray

Så har vi vært hundeeiere i 10 dager og Murray har blitt 9 uker. Nå begynner vi å bli godt kjent både med hverandre og rutinene.

Murray er en stjernehund. Han legger seg i buret sitt om kvelden og sover hele natta. Det er hverken nødvendig med tisseturer eller trøst. Og så lenge vi menneskene følger med, passer på og tar han med ut i hagen med jevne mellomrom, så går det lenge mellom uhellene inne.

Om dagen veksler det mellom full fart og total avslapning. Han er full av liv. Han kan fly som en vind i hagen etter en ball, eller gå i full slow motion når han nærmer seg noe som skal undersøkes. Og han graver... Man er ikke cairn for ingenting. Kanskje innen neste sommer er hagen pløyd opp så vi kan få ny fin plen (eller kanskje bare åker).


Ellers så er nå alle krinkelkroker i huset undersøkt og kartlagt. Og han liker orden i sakene. I dag hadde far i huset satt igjen en langkost i stua, og Murray syntes ikke noe om det. Det ble grundig påpekt at det var et fremmedelement i stua.

Noen ganger er han kozemoze hunden og andre gangen er han helt ellevill. Heldigvis varierer det, for en valp som bare tar helt av kan være "litt" slitsom. Og tennene klør.... Alt som kan gnages på, gnages på. Spesielt er hender interessante. Særlig mor i huset har blitt en skikkelig pyse, synes Murray. Hun hyler bare han kosebiter bittelitt. Men det ser ut til å gi resultater. I dag lå han på ryggen og ble klødd på magen, og bare nikoste seg og gapte - det gikk faktisk flere minutter før han bare måtte gnage bittelitt.

Vi har fått forsøkt oss på den litt mindre hyggelige siden av det å være hundeeiere også. På søndag skulle vi forsøke oss på en liten søndagstur rundt husene her, med Murray i bånd. Det er ikke lett å være liten valp i bånd, med masse forvirrende inntrykk fra alle kanter. Plutselig hadde han forvirret seg mellom noen bein og ble skikkelig tråkka på ene labben.

Huff - vi var visst like skjelven alle fire resten av kvelden. Murray var skikkelig pjuskete og lå på fanget og hadde helt tydelig vondt i labben. Hoppet forsiktig rundt på tre bein. Neste dag var det ikke bedre og vi fikk gjort oss kjent med dyrlegen i Ski litt fortere enn vi hadde tenkt. Der var det mange inntrykk. På venterommet var det mange STORE hunder. Med en bitteliten valp på fanget, virket alle andre hunder gigantiske! Så skulle dyrlegen klemme på labben - IKKE godt. Og så var det røntgen først en gang av den vonde labben, så en gang til av den gode labben for sammenligning. Det er visst ikke så mye sammenheng i en slik liten labb, så det er visst vanskelig å si om noe naturlig ikke henger helt sammen eller om det er noe feil. Uansett så mente de at det var noe som ikke skulle være der, og at det var brudd i to tær. Men det lå fint og beskyttet til, så det beste var å ikke gjøre noe med det. Vi fikk med oss "sprøyter" med noe som skulle være smertestillende og som skulle hindre hevelse og betennelse og slikt.

Ut over dagen var Murrays humøre tilbake og han ble en racer på tre bein. Utpå neste dag begynte han - til vår forskrekkelse - å gå på alle fire. Og etterhvert ikke bare gå, nei løpe, hoppe, bykse og i det hele tatt gjøre alt vi syntes han ikke burde gjøre med en vond labb. Men det er liksom ikke så lett å forklare en liten valp at han nok burde ta det litt rolig...

I dag kan man knappest se at det er noe med foten, så kanskje var det ikke noe brudd, men en helt naturlig usammenheng i poten? Eller kanskje det er så mye som vokser og gror i en liten valp, at ting leges med superfart? Eller kanskje han rett og slett var superheldig og fikk bruddet på en godt beskyttet plass og ellers har evnen til å ikke bry seg om litt smerte... Det blir spennende så se hva de sier hos dyrlegen når vi skal på kontroll over helga. Uansett er det godt å ha ham i full vigør allerede, en liten, puslete valp på tre bein er ikke noe godt syn.