14 uker - stor gutt går i trapper.

Vi har en trapp opp til 2. etg. Hittil har Murray enten vært oppe eller nede, og skulle han mellom måtte vi bære ham. De siste dagene har han prøvd seg på et par, tre trinn, men det har vært ganske skummelt.

I går var han nede i stua med oss, gikk og tassa rundt som han pleier. Så skulle jeg hjelpe Hanna med en liten ting. Og når jeg skulle se hvor Murray var, så var han søkk borte. Det hender han stikker seg bort i kroker, men vi pleier som regel høre hvor han er. I allefall hvis vi kaller på ham. Men denne gangen var det helt stille i alle kroker. Kan en hund virkelig forsvinne i løse lufta?

Så tenkte jeg - kan han ha gått opp trappa? Og ganske riktig, inne på sovrommet dukket det opp to spisse ører og et uskyldig blikk når jeg tittet inn. Og det var gøy ja! Nå ser han sitt snitt til å stikke opp i 2.etg når han får sjansen og nå er det ikke noen nøling lenger nei. Det er bare rett opp! Og like greit går det ned igjen. Er det samme hunden som for et par dager siden prøvde seg på tre trinn og nesten snubla seg ned igjen? Nå er det opp og ned så lett og elegant som bare det.